En nådeløs sannhet er, at i vår alder, er sjansen for å bli alene, stor.

Det er også ganske vanlig, at man etter en tids ensomhet, føler ønsket om å finne seg en ny følgesvenn. Kanskje som reise/helge-venn, eller som fast partner.

Det er ofte ved slike skilleveier i livet, at det store spørsmålet dukker opp; HVOR LANG TID SKAL MAN, MORALSKT, VÆRE ALENE?

Bygdedyret har ofte svaret, og det våkner i sin fulle størrelse. Men meningene er ofta sprikende. 

Har ofte hørt at man må ha minst "ETT SØRGEÅR", før man innleder et nytt forhold, mens andre heldigvis, er litt mildere i omtalen, og synes det er helt i orden, at man finner seg en ny følgesvenn, kort tid etter begravelsen.

Grunnen til at jeg tar dette opp som et tema nå, er at jeg har opplevd det selv. Og jeg er selvsagt ikke ute etter et fasitsvar, for det finnes vel ikke. Men som en tankevekker kan det være, spesielt til dere, hvis dere finnes, som har lett for å synse, og glemmer at den som sitter igjen alene, sannsynligvis har opplevd en tung og slitsom sorgprosess, mens den kjære enda levde.

Så kjære pensjonistvenner, om dere har lyst, kan dere sende meg en e-post eller SMS, eller rett og slett ringe meg, og gi derers syn på sånne saker. Kanskje kan vi få i gang en meningsutveksling, som vi senere kan gjengi i vår avis, på papir eller nett.

Som en oppfordring til slutt, jeg etterlyser litt engasjement i foreningen vår, og kan kanskje bruke sånne tema som grunnlag, og få dem luftet.

Kom med forslag, jeg legger dem gjerne ut, både i papiravisa vår, og her på nettet. 

Så da får dere ha noen fine vinterdager, før vi møtes på årsmøtet på Sparbukroa.

Hilsen redaktør Torbjørn Sørheim.